På NHOs seminar ?Kampen om kvinnene? var det full sal, men bare 12 prosent var menn! Jeg er nysgjerrig på hva som skal til for å rekruttere og beholde kvinnelige talenter i privat sektor, og det var jeg ikke alene om. I salen satt det over 60 kvinner, men bare sju menn! Kanskje er ikke menn like opptatt av likestilling i næringslivet, spøkte dagens konferansier Baard Meidell Johansen da han kommenterte paradokset. Den påfølgende humringen i salen hadde en klar bismak. Burde ikke temaet Hvordan rekruttere og beholde kvinnelige talenter i privat sektor ? interessere nettopp næringslivets menn? Eller er det ofte uttalte ønsket om mangfold kun for syns skyld, et papirmål uten videre konsekvenser? I Geelmuyden.Kiese er vi opptatt av å rekruttere kvinner, og de siste årene har vi lyktes i å nå kjønnsbalanse. Hvorfor er vi opptatt av det? Hvorfor dette “ kvinnemaset “, som mange kaller det? Fordi det vises på bunnlinja! Som Stortingets direktør Ida Børresen så fint sa det i gårsdagens foredrag: Det handler om å utnytte samfunnets kompetanse og ressurser på best mulig måte. Kvinner må ikke skulle lede etter menns kriterier. Eller som Hydros Wenche Agerup slo fast: Det handler om størst mulig verdiskapning. Mangfold i kjønn (og i alder, kompetanse og kultur) på arbeidsplassen gir bedre forståelse for kundenes utfordringer ? og derfor bedre relasjoner og service; det fører til mer innovasjon og bedre produkter; det gir økt handlekraft, fordi man gjennom mangfold styrker sin endringskapasitet og blir mer fleksibel; og det gir bredere perspektiver, som igjen fører til mer balanserte ? og bedre ? beslutninger. Med andre ord: Likestilling og mangfold må implementeres i hele virksomhetens struktur og kultur. Først da bygges det bro mellom mangfold og business. Og først da utnytter vi samfunnets kompetanse. En trang fødsel… “Det e itj så gæli at det itj e godt for nåkka” , sier vi i Trondheim. Stadig flere kvinner tar høyere utdanning, også innen de klassiske lederstudiene. Og nye tall fra NHO viser at det blir stadig flere kvinnelige ledere i det private næringslivet. Dét er en grunn til å smile. Fra 2005-2012 økte kvinneandelen av toppledere i næringslivet fra 15 til 19 prosent. Vi trenger imidlertid ikke smile skikkelig bredt ennå: En økning er fint, det, men 19 prosent er lite å skryte av. Norsk arbeidsmarked er fortsatt langt mer kjønnsdelt enn land vi liker å sammenligne oss med. Selv om vi ligger i tetsjiktet når det kommer til yrkesdeltakelse, henger arbeidslivets kjønnssegregerte strukturer igjen. De uttrykker ikke bare seiglivede forestillinger om hva som passer seg for en kvinne og en mann, men vedlikeholder også de samme forestillingene. Flere stortingsmeldinger og rapporter bekrefter dette. Kultur er et lederansvar. I Norge handler ikke debatten så mye om rettigheter lenger. Mangfoldets treghet ligger i kulturen og holdningene: ?Næmmen, skal du gå tidlig igjen?? ?Kvinner må jo skjønne at de er mindre attraktive når de nærmer seg 30, det er jo et tapsprosjekt for arbeidsgiver? ?Her hos oss er det advokatenes koner som får barn, ikke advokatene? ?Hun sluttet, hun taklet ikke presset – med ungen hjemme? ?Klart DU får det til, du er jo halvt mann? ?Skal du ut og reise igjen? Stakkars barn!? ?Du er vel i sånn bygge-rede-modus.? Mye handler altså om kommunikasjon . Dette er eksempler på heisprat, lunsjsamtaler og kommentarer jeg selv, og andre kvinnelige deltakerne på NHO-seminaret har overhørt eller selv fått høre i vår tid i arbeidslivet. For de som lurer på om jeg overdriver, er det bare å lese i kommentarfeltet til Kjetil Rolness? innlegg ? Menn jobber mest, kvinner klager mest “. Et viktig innlegg i debatten, som dessverre avstedkom noen hundre beviser på at likestillingsdebatten nettopp står og stagger i holdningene. Det at mange arbeidsplasser ? kanskje særlig i kunnskapsbransjen ? ikke sliter med å rekruttere, men med å holde på kvinnene, bekrefter kanskje et utbredt kulturproblem. Én ting samtlige foredragsholdere og paneldebattanter i går kunne enes om, var nettopp dette. Og at ansvaret ligger hos næringslivets toppledere ? som i dag består av 81 prosent menn. Menn må altså ta ansvar. Kvinner må gjerne brette opp armene og ? lean in ?, som Facebook-COO Sheryl Sandberg så fint skriver om i sin bok. Altså tørre å ta ansvar, være ambisiøse, støtte hverandre og bli flinkere til å ? stå gjennom ? i tøffe perioder. Så er det også min erfaring at jeg, og de kvinnene jeg kjenner, ikke har noe som helst i mot å jobbe hardt og lenge. Men all den tid flesteparten av de samme kvinnene – på tross av egne ambisjoner og arbeidsvilje – faller fra før de når toppen, er det grunn til spørre om mannlige næringslivsledere faktisk ønsker mangfold på sine arbeidsplasser. Finnes det tiltak? Hva forteller du døtrene dine? ble NHO-paneldebattantene spurt i går. Nyvalgt president i Tekna Lise Lyngsnes Randeberg , for øvrig også professor ved NTNU og trebarnsmor, svarte: De eneste begrensningene du har er de du legger på deg selv. Det er et godt sted å begynne. Men skal vi få fortgang i prosessen, må kvinner og menn sammen komme opp med konkrete tiltak ute på arbeidsplassene. Ikke tiltak som Yahoo-toppen Marissa Mayers omdiskuterte drap på hjemmekontoret , men kulturendrende tiltak som skaper rom for kvinner, ikke tvinger dem til å lede fra maskuline verdier. Påfallende nok var det få gode eksempler som ble fremmet under NHO-seminaret. Vi mangler dem, rett og slett. Ett sted kan vi alle fall starte: Ved å tørre å snakke om det. Jeg vil med dette innlegget å invitere til løsninger. Hvordan kan næringslivet konkurrere i kampen om kvinnene? Aktuelle bloggposter: NORGES MEKTIGSTE KVINNER Tirsdag er det 100 år siden vi fikk alminnelig stemmerett... FEMININ VEKST Bevegelse er liv. Stillstand er død. Nullvekst er en illusjon.... Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin .
↧